Det å gi gode beskjeder i hverdagen kan falle litt ut og er noe som skjer hos de fleste. Ofte går vi inn i situasjoner der vi har gitt en beskjed flere ganger, eller flere beskjeder i løpet av en kort periode. Det kan bli frustrerende og vi kan miste tålmodighet. Det hender at vi velger den typiske “(…) men jeg har sakt i fra så mange ganger, se på det her, kan du ikke bare ta å (…)? Skal ikke være nødvendig å si noe så mange ganger” i ulike varianter, men med samme kontekst. Her er det viktig å påpeke at vi også har andre feller som vi ofte faller inni; “Kan du (…)”, “vennen min, kan ikke du (…)” og andre varianter av denne måten å be et barn om å gjøre noe på. Det å spørre et barn om noe åpner muligheten for at barnet kan si nei, sier barnet nei så skal dette respekteres. Derfor er det viktig å skille mellom å spørre om noe og å gi en beskjed. Vi har også den klassiske ´rope fra et annet sted´ situasjonen; “Barnets navn (ropt fra kjøkken, stue, inne, badet, et annet rom / sted enn barnet) gjør (…) nå!”. Hvordan kan vi forvente en god dialog og et bra samarbeid i slike situasjoner?

Det er ikke farlig, og ikke noe som tilsier at bæbu-lysene slås på og barnevernstjenesten eller andre kommer i full utrykning. Ingen forventer at det til en hver tid skal være slik at foreldre gir gode beskjeder. Såpass høye forventninger og mål blir for mye å be om, derimot kan det forventes at gode beskjeder blir gitt i løpet av dagen, og at vi ikke bare tyr til de mindre gode beskjedene. Dette er noe vi skal se nærmere på, og finne noen gode løsninger som kan brukes for å øve og å få til et bedre samarbeid med barna. Samarbeid er viktig; nøkkelen er kommunikasjon. Vi må bare finne riktige verktøy å bruke i slike situasjoner. Jeg velger å bruke metoder fra PMTO (Parent management Training – oregonmodellen), et kurs som jeg selv har fullført og anbefaler på det sterkeste;

Hva er en god beskjed?

• når, hvordan og hva barnet forventes å gjøre.

Gode beskjeder er med på å fremme samarbeid og legger et grunnlag for en positiv utvikling i hjemmet og i andre situasjoner; skole, blant venner og i nærmiljøet.

1. Vær fysisk nær
2. Ha øyekontakt
3. Vær så konkret som mulig
4. Vær vennlig, men likevel bestemt
5. Vær tydelig og bruk enkle ord
6. Følg opp beskjeden inntil barnet gjennomfører
7. Unngå argumentering
8. Velg riktig tidspunkt
9. Gi beskjeden direkte
10. Unngå spørsmål

Mindre gode beskjeder (dårlige beskjeder)

• Med negative følelser
• For mange ord
• For mange beskjeder på en gang
• Uten å sikre seg barnets oppmerksomhet
• Usikker på seg selv
• Uhøflig
• Uten oppfølging fra voksne
• Spørsmål

Komme du selv på flere eksempler som kan fremme god / dårlig beskjed? Skriv de ned!

Feller som er lette å gå i når vi først skal gi gode beskjeder:

• For mange ord: Nå som du er ferdig med det som du skulle gjøre, må du (…) og husk (…) fordi (…) og ikke glem at du også skal (…) og så må du så klart huske på (…)
• Kjefte/hyle: (Høyrøstet) Du gjør aldri det du skal gjøre! Det ser ut som en grisesti her! Hvorfor kan ikke du være som andre barn!? Jeg blir så lei!
• Vag/uklar: La oss ikke gjøre det mer.
• Fiendtlig og sarkastisk: Kaller du dette ryddig?
• Spørsmål: Hva med å gå og brette sammen noe tøy?
• Depressiv: (Flat stemme og senket blikk) Alt jeg vil, er at du (…) (sukk)
• Langt unna: (Stå på toppen av trappen og roper) Gjør deg ferdig til / med (…)!
• Trusler: Hvis du ikke rydder opp lekene dine nå, så samler jeg dem i en pose og kaster dem i søppelkassen.
• Bedende: Kan ikke du være så snill å gjøre som jeg sier. Være snill å gjøre som (…) sier.
• Stoppebeskjed: Ikke gjør det. Begrens stoppebeskjeder. Følg opp med en startbeskjed. Ikke lek i gaten, hold deg på gårdsplassen.

I innledningen har jeg gitt eksempler på det som anses som mindre gode beskjeder, men her kommer det noen eksempler på gode (samarbeids fremmende) beskjeder;

Når det kommer til å rydde rommet, leker, gjenstander som er slengt rundt i huset osv så kan du ta i bruk denne setningen; “Barnets navn, rydd (…) nå, er du snill”. Her kan du også vurdere om det er viktig med å berøre barnet slik at dere får blikk kontakt, ha en høflig tone, rolig stemme, men bestemt. Er det noe de aller fleste foreldre har opplevd, gjerne flere ganger, så er det barnets høyfrekvente stemme som til tider kan ta helt av. Noen ganger er det greit, situasjonen er den som sier noe om akkurat dette, men det hender at de voksne ønsker innestemme. Prøv å bruk denne setningen; “Barnets navn. Bruk innestemme, er du snill.” – da gjerne med punktene nevnt ovenfor for å få til en positiv opplevelse med å få en beskjed. Du kan også gi konkrete beskjeder som; “Legg de skitne klærne i skittentøyskurven når du har dusjet.” – dette er også en tydelig og god beskjed. Du må ikke alltid ha med “er du snill”, men det er viktig å være bevist på hvordan beskjeden gis (kontakt, nærhet, rolig, høflig, bestemt).

Poenget her er; hvordan du gir beskjeden er det som kan være avgjørende på reaksjonen du får fra barnet. Du kan ikke forvente et 100 % resultat, det blir å forvente for mye. Du kan derimot sette en forventning til ca. 70 % positiv tilbakemelding fra barnet ditt i løpet av dagen. At ikke alt gjøres med en gang du sier det, sånn er det bare noen ganger. Likevel kan dette være med på å endre mønsteret som har gått igjen med “barn som aldri hører, barn som utagerer, barn som (…)” til at barna svært ofte hører, og som kanskje til tider sier nei eller ikke vil høre med en gang – men har en helt annen tone og holdning i forhold til før.

Viktigst av alt; GI ROS!

Når barnet gjør som det har fått beskjed om, så roser du barnet for dette. “Takk for at du (…)”, “Så flink du var som (…)”, “Takk, det satt jeg pris på”, “Så god du er”, osv. Alle barn liker ros! Ros er med på å styrke det vi ønsker mer av. Det gir barn en god selvfølelse.

Hva annet er viktig?

At du som forelder tydeliggjør hvilke forventninger du har til barnets oppførsel. Klare forventninger og regler gjør det enklere for barnet å vite hvilken oppførsel som forventes. Vi vet at barn som har eller står i fare for å utvikle atferdsproblemer, spesielt er avhengig av tydelighet. Det er derfor viktig å ha fokus på det dere ønsker at barnet skal gjøre i stede for hva det ikke skal gjøre. Positivt formulerte beskjeder gir altså bedre samarbeid!

• Vær rolig; Kontroller dine negative følelser. Vær følelsesmessig rolig i ansiktet; i stemmen og i kroppen.
• Få barnets oppmerksomhet; Før du gir en beskjed, gjør noe som forsikrer deg om at du har barnets fulle oppmerksomhet. (Du må selv være oppmerksom. Hold øyekontakt. Ta på barnet.)
• Hyggelig, høflig, respektfullt, men bestemt; Ha et positivt ansiktsuttrykk, hyggelig stemme og bruk høflig språk. Si gjerne “(…) er du snill”.
• Konstater; Ikke formuler beskjeden som et spørsmål eller som alternativer, med mindre du ikke forventer at barnet etterkommer beskjeden. Spørsmål gir inntrykk av valgmuligheter. For eksempel; “Plukk opp lekene dine nå, er du snill” i motsetning til “Du synes ikke at der er på tide å rydde litt i lekene?”
• Si hva som skal gjøres. Barnet vet kanskje ikke hva som skal gjøres eller hva som forventes. Si; “Sett skoene dine i klesskapet” fremfor; “Ikke sleng skoene i gangen”.
• Klart, kort og enkelt; Bruk så få og enkle ord som mulig.
• Konkret og informativt; Ikke forvent at barnet vet noe om oppgaven på forhånd. Ordlegg deg som om du skulle gitt beskjeden til et ukjent barn.
• Ingen diskusjon; Diskusjon øker muligheten for at barnet ikke etterkommer beskjeden.
• Følg opp; Vær fast og hold din posisjon som voksen til barnet begynner å etterkomme beskjeden. Når barnet følger beskjeden, følg opp med å gi ros.
• Nærhet og kontakt; Stå nært barnet, og hold kontakten.
• En ting om gangen; Gi en beskjed av gangen. Flere beskjeder på en gang virker forvirrende og reduserer sjansen for at barnet etterkommer beskjeden.
• Riktig tid og sted; Gi beskjeder på tidspunkt da du kan forvente at barnet kan etterkomme dem. Ikke frem minutter før favorittprogrammet på TV er ferdig eller rett ført han skal på fotballtrening.
• Oppfør deg; Som om du forventer at barnet etterkommer beskjeden.
• Gi barnet tid; Å samarbeide, og etterkomme beskjeder, betyr at barnet starter med det du har bedt om innen 10 sekunder.

PMTO er et lavterskeltilbud til foreldre som har barn som viser atferdsproblemer (3 år – 12 år). Målet med behandlingen er at foreldre og barn skal gjenopprette en positiv relasjon. Opposisjonell atferd skal reduseres, og positiv utvikling skal fremmes. For å få tilbud om PMTO så må dette gå gjennom helsestasjon, helsesøster eller barnevernstjenesten så vidt jeg vet (selv fått dette gjennom helsesykepleier). Da går man gjennom en del spørsmål som man svarer på og får en score fra, denne scoren sier noe om PMTO er det riktige tilbudet eller om det er et annet tilbud som kan tilbys for foreldrene og barna. Det som er viktig med PMTO er at foreldrene er innstilt og virkelig ønsker denne formen for hjelp – det krever nemlig sitt for å oppnå resultater. Opplegget legges opp mot hver enkelt familie og den familiens behov. Det kreves et oppmøte en gang i uken med varighet på 1 time per møte. Dette kan du lese mer om på PMTO sine hjemmesider, eller du kan snakke med helsesykepleier i ditt område. Anbefales virkelig! 

Dette er første steget mot en endring. Husk at det tar tid både for foreldre og barn å komme inn i en god rutine, det er viktig å ikke gi opp selv om det er motstand. Små skritt er viktig. I starten kan det være vanskelig og krevende å huske på det å gi gode beskjeder, får du til bare en god beskjed i starten så er dette også kjempe bra! Etter hvert vil det utvikle seg og bli lettere, det vil gå inn i rutiner og være mindre krevende å huske på. En god øvelse til dette er å skrive ned ulike situasjoner som pleier å oppstå i din familie; øv på å gi gode beskjeder i disse situasjonene. Det er viktig å si det du vil barnet skal gjøre, ikke det du ønsker barnet ikke skal gjøre.

Kilder;

• https://www.pmto.no/

Huset vi bor i er gammelt, vi snakker 100 år + gammelt (give or take). Tidligere huseier har gjort en del her og der – men jeg kan ikke si meg helt enig i valg av farger og løsninger. De siste 3 årene har tanken alltid vært der; her må det gjøres noe!

Ved kjøkkenet er det et lite rom som har en ytterdør. Tidligere inngangsdør til huset da det var delt i to. Rommet er lite, men stort nok til å oppbevare matvarer (tørrvarer) og ha fryseskap samt andre ting som ikke trenger å fylle kjøkkenet. Dette rommet hadde en grønnfarge som kanskje passet fint inn for 20 – 30 år siden. Det kan hende det hadde passet fint i noen hjem den dag i dag, men fargen var ikke helt min stil, så det ble et makeover prosjekt. Det første prosjektet. Dette startet jeg på i 2021? Rundt den tiden jeg begynte med generell studiekompetanse for å kunne ta en høyere utdanning. Det skal sies, at under denne prosessen, så hadde jeg tidenes uhell! Jeg klarte nemlig å kræsje inn i hylla som stod midt i rommet. Jeg var i full sving, og skulle dukke under den ene delen av hylle “skapet” fordi jeg tenkte det var en smart løsning fremfor å gå rundt. Med god fart klarte jeg å feilberegne og hode traff den høyere delen av hyllene. Jeg hadde en Donald duck kul i en uke etter denne hendelsen. Dette var med på å trigge migrenen min, jeg ble svimmel og kvalm. Mulig jeg skulle ha holdt meg våken i et par timer og vurdert et lite besøk hos legevakten. Problemet her var nok det at jeg lengtet ekstremt etter sengen, og det ble overveiende da jeg følte meg bedre til tidspunktet jeg bestemte meg for å legge meg.

Klar for å se hvordan det en gang så ut?

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det var forresten det hylle systemet du ser på bilde, som jeg klare å kræsje inn i… Hurra for evig klokskap! Som du ser, ikke det flotteste rommet. Frykt ikke.. For her er rommet slik som det ser ut idag:

Kan ikke klage på resultatet! Vel, jeg kunne tatt en liten klagerunde over at gulvet ikke er optimalt. Helt ærlig så er ikke gulvet her inne første prioriteringen når det kommer til de tingene som virkelig må fjernes / byttes ut osv. som har en kostnad i seg. Først og fremst vil jeg få byttet ut døra til noe annet. Det har også kommet på plass et fryseskap her inne, og enda en benk. Det skal gjøres et par endringer i fremtiden, når jeg har fått unna andre viktigere prosjekter i huset.

Det er tid for et oppgjør. Mediene legger ut om skrekk-vernet som tar barn uten grunnlag, om de som aldri fikk hjelpen som sårt var nødvendig og svikt som fører til barn og unge som rebellerer og brenner ned bygning etter bygning. Befolkningen holder fakler og høygafler tett om seg. Dette er omstendigheter som man absolutt ikke kan befinne seg i. Barnevernet må blottes, endres, nedlegges. For hvordan kan de si at de jobber for barnas beste, med flere dommer fra EMD!?

Det er på tide med en liten realitets sjekk. Hva er faktum og hva er spekulasjoner? Vi kan stille oss selv ulike spørsmål, men kan de besvares med en 99,9% sikkerhet? Hvor mye vet befolkningen om enkelt saker? Hvor mye informasjon deles og hvor mye av denne informasjonen er riktig? Barnevernet må forholde seg til taushetsplikten i barnevernsloven kapittel 13 “Taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å gi opplysninger” herunder § 13-1 jf. forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Taushetsplikten er med andre ord såpass streng, når en sak skal diskuteres mellom ulike etater / fagarbeidere så skal enhver opplysning som kan gi indikasjoner på hvem saken omhandler, anonymiseres slik at dette ikke oppstår. Når barnevernstjenesten jobber med en sak hvor de skal innhente opplysninger eller ha samtaler med andre instanser (f.eks. skole, barnehage, BUP, o.l.), så får ikke disse innsyn i annet enn det som anses å være viktig for å kunne få opplysninger som trengs for å kunne gi den hjelpen som er nødvendig. Grunnen til dette er fordi enhver har rett til privatliv, og enhver har rett til at opplysninger om deres liv og forhold ikke skal blottlegges for hvem som helst. Hva som skjer i en periode av livet til noen skal ikke henge over ens skuldre i evigheten, og hvordan noe tolkes fra et allment perspektiv samsvarer ikke alltid med et barneverns perspektiv. Husk; barnevern er ikke bare barneverntjenesten, barnevern er alle instanser som skal ivareta barn og unge.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Kritikk er viktig, misforstå meg rett. Oppstår det situasjoner som strider mot loven eller det oppstår hendelser som gir følelse av krenkelse og urett, så skal dette tas tak i. Da er det viktig å sende inn klager til riktig instans. Er du uenig i et vedtak eller en avgjørelse? Send klage! Instanser som fatter vedtak skal gjøre partene i saken kjent med rettigheter og muligheter til å sende klage og hvordan dette skal gjøres. Jeg har selv sendt inn klage på instanser der jeg mener noe er uriktig og at saken ikke er behandlet på en måte som er forsvarlig eller som følger lovens bestemmelser. Jeg har selv fått en sak videresendt til statsforvalter hvor svaret tilbake har vært medhold i klagen og den instans som har blitt påklaget har måtte ta innover seg at her er det blitt gjort en feil. Det er ikke slik at de som jobber innenfor ulike profesjoner aldri gjør feil. Når en feil først oppstår så er det viktig å ta tak i hva, hvorfor og hvordan. Det å stige ned fra den høye hesten og beklage for det som ble gjort er viktig. Det er altså viktig å være ydmyk og vise respekt uansett hvilken posisjon du sitter i. Deretter må det jobbes mot endringer og bedringer i yrket, i tillegg til at det må jobbes med den som har blitt behandlet feil. Vi er alle mennesker – det er uhyrlig viktig å huske på det!

Vi har ikke fordypet oss i taushetsplikt (det kan du selv gjøre med å lese loven), men vi vet at den er streng. Vi har påpekt at kritikk er veien mot suksess – hvordan skal vi forbedre oss? Det kan gjøres ved å ta imot kritikk på en positiv og god måte. Slik kan vi se inn med ulike perspektiver, slik kan vi justere det som trengs å justeres. Lovverket som har fulgt barneverntjenesten i flere titalls år er barnevernloven av 1992, denne fikk en reell make-over i 2021 hvor det har blitt observert at samtlige ting ikke fungerer etter ønske, og at det trengs noen endringer. Hvem profeterer på dette? Befolkningen. Det er viktig å ikke legge alt under en kam. Det som skjedde for 30 år siden, 20 år siden og 5 år siden er noe helt annet enn det som skjer her og nå. Til og med så kort som 2 år siden vil være endret den dag i dag. Jeg antar, ut fra det jeg har lest på nett, at veldig mange henger seg opp i hvordan det har vært fremfor å tenke at “sånn var det den gang, nå er det annerledes”.

Vi kan sette det i perspektiv;

Et barn blir plassert i beredskapshjem i påvente av fosterhjem, foreldrene er fortvilet og går til media og uttrykker frustrasjonen overfor saken de står i. Det som fremstilles her er foreldrenes perspektiv, det de opplever, tenker, føler og det de mener er riktig og galt i deres sak. Utsagn som “vi har ikke fått tilstrekkelig hjelp”, “ingen tilbud om noe, de bare tok barnet” og “vi kjenner oss ikke igjen i uttalelsene til barneverntjenesten” er utsagn som kan oppleves i flere av disse sakene. Media spør barneverntjenesten om uttalelse, det glemmes helt at taushetsplikten gjør at de ikke kan uttale seg om saken, og det faktum at barneverntjenesten ønsker å skåne barnet for at en hver som leser sakens omstendigheter får innsikt i dette barnets liv. Her vil majoriteten av kommentarene som legges igjen være fra sinte og frustrerte utenforstående som uttrykker sine meninger om det her hersens barnevernet som ødelegger liv. I slike saker blir det sjeldent delt dokumenter som sier noe om foreldrenes psykiske- og fysiske helse, barnets fungering i barnehage / på skole, eventuelle PPT vurderinger, sakkyndige rapporter o.l. som kan sette en tvil mot foreldrenes påstander. Det har hendt at foreldre har måtte kjempe for sine barn uten et godt nok grunnlag, men dette kommer som oftest frem i nemnda. Her er det også viktig å forstå at barneverntjenesten bare legger frem sine funn, vurderinger og dokumenter som er innhentet – på lik linje som foreldrene legger frem sitt. Det er ikke slik at barnevernet noen gang bare kan bestemme at slik blir det, alle bestemmelser som foregår uten foreldrenes samtykke må godkjennes fra høyere hold. Med andre ord; nemnda er det organet som tar den endelige avgjørelsen om hva som skal skje.

Et barn er alvorlig skadet, verste fall bekreftet død med påførte skader, sannsynlig står det noe om at dette er påført fra barnets nærmeste omsorgspersoner. En slik media sak vil sette fyr og flammer rundt barneverntjenesten. Hvor var de når dette barnet sårt trengte hjelp? Hvorfor har ikke barnevernet gjort sin del av jobben? Sikret dette barnet og gitt det trygge, gode rammer? Det kan ha ulike årsaker hvorfor barnevernet ikke “har gjort jobben sin”. Mangel på bekymringsmelding – barnevernet har ikke en database hvor alle barn i alder 0 år – 18 år står ned ført hvor det tilfeldigvis gjøres en kvalitetssjekk i den forstand at det innhentes opplysninger som kan gi grunn til bekymring. Bekymringsmeldinger må komme utenfra, og det som står i meldingene avgjør om det skal iverksettes undersøkelse. Alvorlighetsgraden rundt bekymringen vil avgjøre om det skal tas tak i umiddelbart, eller om den må nedprioriteres grunnet andre meldingen og høy pågang. Hadde vi levd i en verden hvor barn sjeldent ble utsatt for omsorgssvikt så hadde det gjort saken lettere. En bekymring kan inneholde så mangt, det må ikke være fysisk vold. En bekymring kan også være rundt barnets omstendigheter, foreldre som trenger råd og veiledning osv. I en slik sak som er nevnt i dette avsnittet, så kan det hende at prosessen akkurat har startet og at det mangler informasjon og opplysninger som gjør at barnevernet kan gjøre drastiske grep. Her er det viktig å få frem at det jobbes på spreng for at barn skal kunne bo sammen med familien sin, det er mulig å ta “feil” avgjørelser fordi tanken er at på sikt så skal det bli godt nok. I denne situasjonen så kommer refsen for at det ikke ble gjort nok; men sannsynligheten for at det hadde blitt ramaskrik over at barnevernet f.eks. hadde endt opp med å ta omsorgen for dette barnet, er meget stor.

Foreldre har gått til barneverntjenesten å bedt om frivillig plassering i fosterhjem, eller om frivillig omsorgsovertakelse. Det var nylig en sak om dette i en avis som jeg grovt leste over – dette var postet på Facebook og kommentarene under dette innlegget var til dels uforventet. Det ble uttrykket at barnevernet hadde tvunget forelderen til å gå med på en frivillig omsorgsovertakelse, forelderen hadde ikke fått nok støtte og veiledning i rollen og at dette måtte anses som en seier og påfyll til den såkalte “kvoten” med fosterbarn. Jeg er noe usikker på om jeg så en eneste kommentar som var støttende mot denne forelderen som tok dette valget, forståelse rundt hvor tungt, vondt og vanskelig det må ha vært, men at det likevel var bra at forelderen klarte å se hvilke behov som var nødvendige for å ivareta barnets beste. Det jeg husker å ha lest var en uttalelse om hvor elendig denne forelderen må ha vært for å ta et slikt valg. Det kjente jeg var ugreit, men så forstår jeg også at for noen er det ikke forståelig at det finnes foreldre som gjør sitt beste, men at det de kan gjøre og det de kan gi kanskje ikke er godt nok. Det er en egen styrke å se og å forstå barnet, det å sette barnet først til tross for at det kan bety at barnet har det bedre under omsorgen til barnevernet i en periode. Det er jo ikke slik at denne forelderen ikke vil få se sitt barn, eller at forelderen skal ha minimalt med samvær. Tvert i mot. Det vil også jobbes på spreng for at dette barnet skal kunne flytte hjem igjen så fort som mulig.

Fosterhjem vokser ikke på trær, det er store mangler på fosterhjem. Det kan unders over grunnen til dette; får fosterfamilier nok støtte økonomisk? Et barn koster, noen barn trenger ekstra oppfølging og støtte – det resulterer i at fosterforeldre må være hjemmeværende. Det er en jobb! Det å få minimalt for å ta inn et barn og i tillegg ikke ha rett på andre ordninger som de fleste arbeidsplasser tilbyr, er ikke noe som anses som heldig. Det er ikke slik at fosterforeldre skal “tjene” formuer, men det bør være litt mer enn det høyst nødvendige. Hvorfor skal rettighetene her være dårligere enn ved en annen jobb? Kan det hende det er for belastende og krevende? Det at man ikke kjenner til barnets sak og hvilke utfordringer barna strever med, kan være en faktor. Det er ikke alle som har den fysiske eller psykiske helsen til å kunne være den omsorgspersonen som barnet trenger. Når man vet at det er så få hjem å ta fra, hvorfor skulle det da være ønskelig å ta barn ut av hjemmet uten god nok grunn? Institusjoner er ikke ansett som det heldigste for barn det heller. Mange av de barna som er plassert på en institusjon har ulike vansker (rus, kriminalitet, store atferdsvansker o.l.) som ikke er heldig for barn som trenger tett, trygg og god omsorg. Her har jeg personlig erfaring, men det kan vi komme inn på i et eget innlegg.

Hva er formålet med dette innlegget?

Formålet er å sette barnevernet i et annet perspektiv; en realitets sjekk. Jeg har stor forståelse over at barnevernet gir frysninger og en guffen følelse for flere der ute. Det kan være av ulike grunner, og selvsagt frykten for å miste det kjæreste man har. Personlig mener jeg det er synd at en tjeneste som er til for å hjelpe, har over så mange år blitt satt i en bås hvor hoved “målet” er å ødelegge for familier og for å ta barna til de som strever litt. Har vi glemt at vi alle er mennesker, til og med barnevernsarbeidere? Det er aldri et ønske eller et mål å måtte plassere barn bort fra familie. Ønsket er at de hjelpetiltak som settes til verks skal hjelpe barn-, unge- og deres familie. Bedre forholdene man lever i, styrke foreldrerollen, la barn være barn og at barn har det godt hjemme med sine foreldre. Barnevernstjenesten er pliktig til å samarbeide med andre instanser for å finne riktig hjelp, det hender at barneverntjenesten henviser videre til andre instanser fordi situasjonen tilsier at det ikke er barnevernstjenesten som er riktig instans. Husk at barneverntjenesten ikke har samme innsyn som andre instanser, f.eks. som en barnehage og/eller skole. Barneverntjenesten kjenner ikke familier og familienes medlemmer på den måten, det er et nøytralt blikk som skal finne ut om en bekymring er reell eller ikke, om det er behov for hjelp- hvilken hjelp, og hvem som skal hjelpe. Barneverntjenesten er avhengig av et godt samarbeid med familien (foreldre, barn, andre familiemedlemmer) og andre instanser for å kunne utarbeide riktige tiltak for å gi den hjelpen som er nødvendig.

Det har blitt gjort en del grove feil når det kommer til samvær og tilbakeføring av barn til sine biologiske foreldre. Dette har også kommet frem, ganske tydelig, fra EMD sin side. Her må det tas tak og her må endringer gjøres. Som en student i praksis har jeg observert hva som skjer innenfor barneverntjenestens fire vegger, det er interessant og gir meg muligheten til å utvikle en større forståelse rundt hvem barneverntjenesten er og hva de jobber med og for. Dette gir meg unike muligheter til å stille spørsmål ved ulike situasjoner og valg som tas. Jeg kan med andre ord stille spørsmål knyttet til spesifikke saker, noe som hjelper meg til å bli en enda bedre barnevernspedagog. Mitt ønske og mål under og etter utdannelse er å bli en barnevernspedagog med forståelse, ydmykhet og omsorg for alle parter i en sak. En tydelig, trygg, ærlig og god kontaktperson som familier ikke frykter, eller “frykter” i svært liten grad (tror nemlig at noen typer frykt kan man aldri endre på). Jeg vil fortsette å utvide kunnskapen ved å kontakte spesialister på andre fagområder, lese ulike fagbøker, artikler og forskning. Et sted må jeg begynne for å kunne gjøre noen små endringer, en måte er å vise at barneverntjenesten aldri kan vinne uansett situasjon, i håp om at det kan være til hjelp for å skape et mer nøytralt og forbedret blikk mot barnevern og den jobben som gjøres for barnets beste. Hadde folket hatt et innblikk i saker og omstendigheter, og hvor mye som skal til før barn flyttes – da hadde folket kanskje hatt et annet syn på det hele. Tiltak utenfor hjemmet skal alltid være siste “løsning” når ingenting annet fungerer, og det er ikke slik at det skal være sånn til barnet er 18 – 25 år. Tilbakeføring skal alltid være i kortene når et slikt valg er tatt.

Lenker:

Lovdata.no – her står alle norges lover.
( https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2021-06-18-97?q=barnevernloven )

Bufdir (barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) – gir masse informasjon om f.eks. barnevern og hjelpetiltak!
( https://www.bufdir.no/barnevern/ )

Lovendringer – proposisjonen til Barne- og familiedepartementet
( https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-133-l-20202021/id2842271/ )

Lovendringer – proposisjonen til Kunnskapsdepartementet (samarbeid mellom ulike fagområdet)
( https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-100-l-20202021/id2838338/ )